Må på forhånd unnskylde meg selv for et veldig langt innlegg..
Dag 1Vi stod opp tidlig og sjekket ut av hostellet før vi dro til Budget Car Rental for å hente bilen og møte Saskia. Vi pakket det vi trengte i mindre sekker og i plastikkposer fordi leiebilen ikke kom til å ha plass til fire store ryggsekker i bagasjerommet. Familien til Saskia sendte med oss middagsrestene fra dagen før, basisvarer, stormkjøkken, liggeunderlag, to telt og masse andre lure ting som vi aldri hadde tenkt på at vi burde hatt med oss. De gjorde alt veldig enkelt for oss! Så gikk turen nordover mot Bay of Fires, og en campingplass vi ble anbefalt. Vi kjørte rett opp til toppen av østkysten uten å stoppe, og her skal vi være i to netter før vi jobber oss nedover igjen. Campingplassen lå perfekt plassert mellom to strender, med trær til å gi ly og skygge. Her finnes ingen do eller dusj, så vi lever i ett med naturen! Det er i det minste gratis.. Strendene er utrolig fine, vi ble helt satt ut over hvor tropisk det så ut selvom Tasmania er helt sør og nærme Antarktis. Vannet er iskaldt her siden det kommer rett fra sydpolen, kanskje ti grader, så det ble lite bading på oss. Til middag spiste vi restene fra dagen før, kyllingspyd og salat. Det blir mørkt rundt klokka ni-halv ti her, og etter mørket kommer vet vi egentlig ikke helt hva vi skal finne på, så da gikk vi like så godt for å legge oss. Jeg og Saskia sover i et telt, Johanne og Alissa i det andre.
Dag 2
Våknet av lys og varme og litt støle lemmer ca klokka ni i morges. Vi spiste en veldig god frokost med egg og bacon. Det er jo nesten mer luksuriøst å campe enn å bo på hosteller! Denne dagen tok vi en dagstur til en strand lenger nord langs Bay of Fires. Vi stoppet på en matbutikk i St.Helens for å handle inn frukt til piknik og pølser vi skulle lage til middag. Jeg og Saskia bytter på å kjøre, og jeg må si jeg syns det er ganske merkelig å kjøre på venstre side av veien. Det strider veldig imot instinktene mine! Man må liksom konsentrere seg mer når man kjører, bare for å for eksempel gire med venstre hånd. Det burde jo egentlig være lettere for meg siden jeg er venstrehendt fra før, men det viser seg at det er det altså ikke. Er altfor lett å havne for langt til venstre i veien, så flere ganger har jentene ropt ut og advart meg før vi alle havna i grøfta. Saskia klarer det ganske mye bedre enn meg, hun har kjørt endel i Australia før. Uansett, når vi kom fram til denne stranden var det innmari mye vind, så vi prøvde å finne oss et sted i ly. Vi fant oss et forholdsvis lunt sted hvor vi tilbragte dagen med å slikke sol, spise frukt og lese bok. Alissa og Saskia tok en joggetur langs stranda, men jeg og Johanne ofret oss for å passe på sakene. Det har vært en fin dag, og i morgen skal vi pakke ned teltene og reise nedover kysten.
Dag 3
I dag gikk turen videre nedover kysten mot Coles Bay, hvor planen var å bo på en campingplass som kosta noen dollar per natt, men når vi kom dit var alt fullt. Vi bestemte oss for å dra tilbake noen kilometer for å campe ved Friendly Beaches, hvor det også var gratis. Vi fant oss en perfekt plass med trær som tak og skygge og med stranda noen få meter unna! Vi bleike europeere, og en solbrun canadier, grep sjansen med en gang og hoppet inn i bikinien og la oss til rette i sanden. Etter noen timer der gikk vi tilbake til teltene, og der satt en liten wallabie og spiste nektarinene vi hadde glemt igjen! Og mens vi stod å så på den, den var ikke redd for oss i det hele tatt, kom det enda en. Wallabier er utrolig mye finere enn kenguruer, de er mindre og har søtere ansikter. Uansett fant vi fort ut at vi ikke vil ha de for nærme, siden de har en tendens til å lage mye rot, og spise alt de kommer over av mat, så vi pakket vekk alt vi kunne og gav de ingen mat. Så kjørte vi tilbake til nasjonalparken vi opprinnelig skulle campe i for å gå på noen kortere spaserturer med flotte utsikter som vi ble anbefalt. Det var fine turer, selvom de var ganske korte. Fikk noen fine bilder utav det ihvertfall. I morgen skal vi gå ganske mye lenger på en tur rundt Wineglass Bay.
Dag 4
Okei, wallabiene har offisielt blitt et aldri så lite irritasjonsmoment. De er overalt og de fins ikke redd for oss. Jeg måtte jage vekk en wallabie med en pinne i går kveld! Vi hadde to søpleposer som hadde matavfall i seg, men vi ville ikke putte de i bilen fordi de stinka, derfor var løsningen å putte de på biltaket så ikke wallabiene fikk tak i den. Men senere den kvelden, etter vi hadde lagt oss, prata jeg og Saskia om det, og fant ut at det var mulig wallabiene kom til å skrape opp hele bilen i forsøket på å få tak i det ekle søppelet. Så da måtte jeg ut i mørket med wallabier overalt og flytte søppelet til et tre. I morges når vi våkna var posen revet opp og søppelet lå strødd overalt. Hersens krek. Vel, i dag skulle vi til Wineglass Bay, og for å komme dit måtte vi gå opp et helt fjell, og så ned igjen. Vi holdt på å stryke med alle som en, svette og møkkete kom vi fram til stranda. Og det var bare en vanlig strand. Litt skuffende, men vi fikk hvertfall en god treningstur utav det! Etterpå måtte vi jo tilbake opp fjellet og ned igjen på andre siden, og alt dette i 26 varmegrader. Heldigvis (!) var det ikke solskinn i dag. Etter denne turen dro vi på et supermarked og kjøpte litt frukt før vi kjørte til en annen strand (uten fjellklatring) og badet (for vaskinga sin skyld, siden det er bikkjekaldt i vannet her) og solte oss. På ettermiddagen følte vi ikke for å lage mat selv på stormkjøkkenet, så vi spiste på et gatekjøkken i dag. Syns vi fortjener det, uansett hvor dårlige campere vi er. Om kveldene sitter vi i bilen og leser en bok eller prater, rett og slett fordi det er så kaldt ute, og det er mygg. Må forresten nevne at vi alle er grisemøkkete, vi har enda ikke fått dusja på turen vår. I morgen går turen videre til Mount Field, hvor vi skal se litt av hvert!
Dag 5
I dag forlot vi Friendly Beaches og Coles Bay for å snu nesa mot Mount Field National Park, som ligger sørvest i Tasmania, rett under Cradle Mountain. Dette var en ganske lang kjøretur, men på veien fikk vi to gode overraskelser! Vi hadde nemlig dekning for første gang på fem dager, pluss vi fant en STOR Woolworths, noe som kan tilsvare en billigere Ica Maxi. Det var første gang vi hadde så godt utvalg på lenge! Alle “byene” langs østkysten er knøttsmå, og hovedveien går rett gjennom de. Om du ikke følger med så har du kjørt forbi hele byen på et minutt. Uansett, så kom vi fram til campingplassen oppe i fjellet etterhvert, og her fikk vi enda en god overraskelse. DUSJ! Gratis tilogmed! Så da skulle vi bli rene igjen vi også. Når vi hadde slått opp teltene og fått alt i stand dro vi for å ta en titt på det berømte fossefallet Russel Falls. Vi gikk en vei vi trodde skulle være ganske kort og enkel, men så viste det seg at vi gikk rundt hele skogen før vi faktisk gikk inn i den, og vi brukte muligens litt under en time på å komme fram til fossen, en tur som i utgangspunktet skal ta ti minutter, om du velger riktig tursti vel og merke. Russel Falls var ikke så imponerende som på bildene fordi den ikke hadde nok vann akkurat nå, men kan godt tenke meg at det er temmelig flott foss. Til middag lagde vi kyllingsalat i dag, sunne campere som vi er, og etter middag dro vi for å se på enda en foss. For å komme ditt måtte vi gå ned en million trapper, og for å komme tilbake måtte man logisk nok klatre opp de trappene igjen. Ganske slitsomt. Etter mørket la seg over Mount Field gikk vi tilbake til stien som ledet til Russel Falls for å se på glødende larver i skogen. Overalt spretter det possums (store rotter på størrelse med en tjukk katt) ut av buskene, og tasmanske pedimelons (ser ut som en blanding av wallabie, possum, kanin og rotte) lusker også rundt på leting etter mat. Dette gjorde oss en smule nervøse når vi gikk gjennom bekmørket i en skog i Tasmania, så vi ville faktisk ikke gå lenger når vi enda ikke hatt sett noen glødende larver innen fem minutter. Så støtte vi på et franskt par som også skulle finne larvene, og da fulgte vi bare etter de. Latterlig hvor mye tryggere det føltes å bare ha en spinkel franskmann i følget våres, vi kunne banka flere possums enn han kunne. Fikk ihvertfall sett de glødende larvene!
Dag 6Den siste dagen av turen vår! I dag gikk vi på en aldri så liten fjelltur for å se en utsikt over en innsjø som skulle være fantastisk, og det var den også. Vi fikk tatt noen skikkelig fine bilder ved utsikten etter vi hadde pest oss opp fjellet og tørka vekk svetten. Etter det gikk vi ned igjen til en annen innsjø hvor vi satte oss for å spise lunsj og slappe av med hver vår bok. Fant etterhvert ut at det var for mange fluer der for vår smak, så vi stuet oss inn i den lille Kia’n igjen og kjørte mot nærmeste småby. Der kjøpte vi inn litt frukt og fant oss en park og fortsatte med soling og avslapping i et mer eller mindre fluefritt område. Senere på ettermiddagen kjørte vi tilbake til Hobart og hjem til familien til Saskia igjen hvor vi ble kjempegodt tatt imot. Her har vi alle fått tatt en god dusj med rene håndkler og vi får vaske klærne våre. Vi skal sove her i natt, og i morgen går flyet til Saskia til Sydney så da booker vi oss inn på hostell i Hobart sentrum. Flyene våres går ikke før på onsdag. Da reiser jeg til Sydney og møter Saskia igjen, mens Johanne og Alissa drar tilbake til Melbourne. Johanne blir i Melbourne i tre dager før hun også kommer til Sydney, så drar vi på cowboyskole den attende!
Vi har hatt en kjempefin tur, jeg angrer hvertfall ikke på å ha dratt til Tasmania. Mye av naturen og fjellene der minner meg om Norge, så det var egentlig veldig deilig å se noe velkjent. Og så iblant var det mye rart, for eksempel en hel haug med palmer på fjellstien, eller alle de rare dyrene som har en tendens til å hoppe frem når du minst venter det. Tassie er verdt et besøk.
Dag 1Vi stod opp tidlig og sjekket ut av hostellet før vi dro til Budget Car Rental for å hente bilen og møte Saskia. Vi pakket det vi trengte i mindre sekker og i plastikkposer fordi leiebilen ikke kom til å ha plass til fire store ryggsekker i bagasjerommet. Familien til Saskia sendte med oss middagsrestene fra dagen før, basisvarer, stormkjøkken, liggeunderlag, to telt og masse andre lure ting som vi aldri hadde tenkt på at vi burde hatt med oss. De gjorde alt veldig enkelt for oss! Så gikk turen nordover mot Bay of Fires, og en campingplass vi ble anbefalt. Vi kjørte rett opp til toppen av østkysten uten å stoppe, og her skal vi være i to netter før vi jobber oss nedover igjen. Campingplassen lå perfekt plassert mellom to strender, med trær til å gi ly og skygge. Her finnes ingen do eller dusj, så vi lever i ett med naturen! Det er i det minste gratis.. Strendene er utrolig fine, vi ble helt satt ut over hvor tropisk det så ut selvom Tasmania er helt sør og nærme Antarktis. Vannet er iskaldt her siden det kommer rett fra sydpolen, kanskje ti grader, så det ble lite bading på oss. Til middag spiste vi restene fra dagen før, kyllingspyd og salat. Det blir mørkt rundt klokka ni-halv ti her, og etter mørket kommer vet vi egentlig ikke helt hva vi skal finne på, så da gikk vi like så godt for å legge oss. Jeg og Saskia sover i et telt, Johanne og Alissa i det andre.
Våknet av lys og varme og litt støle lemmer ca klokka ni i morges. Vi spiste en veldig god frokost med egg og bacon. Det er jo nesten mer luksuriøst å campe enn å bo på hosteller! Denne dagen tok vi en dagstur til en strand lenger nord langs Bay of Fires. Vi stoppet på en matbutikk i St.Helens for å handle inn frukt til piknik og pølser vi skulle lage til middag. Jeg og Saskia bytter på å kjøre, og jeg må si jeg syns det er ganske merkelig å kjøre på venstre side av veien. Det strider veldig imot instinktene mine! Man må liksom konsentrere seg mer når man kjører, bare for å for eksempel gire med venstre hånd. Det burde jo egentlig være lettere for meg siden jeg er venstrehendt fra før, men det viser seg at det er det altså ikke. Er altfor lett å havne for langt til venstre i veien, så flere ganger har jentene ropt ut og advart meg før vi alle havna i grøfta. Saskia klarer det ganske mye bedre enn meg, hun har kjørt endel i Australia før. Uansett, når vi kom fram til denne stranden var det innmari mye vind, så vi prøvde å finne oss et sted i ly. Vi fant oss et forholdsvis lunt sted hvor vi tilbragte dagen med å slikke sol, spise frukt og lese bok. Alissa og Saskia tok en joggetur langs stranda, men jeg og Johanne ofret oss for å passe på sakene. Det har vært en fin dag, og i morgen skal vi pakke ned teltene og reise nedover kysten.
I dag gikk turen videre nedover kysten mot Coles Bay, hvor planen var å bo på en campingplass som kosta noen dollar per natt, men når vi kom dit var alt fullt. Vi bestemte oss for å dra tilbake noen kilometer for å campe ved Friendly Beaches, hvor det også var gratis. Vi fant oss en perfekt plass med trær som tak og skygge og med stranda noen få meter unna! Vi bleike europeere, og en solbrun canadier, grep sjansen med en gang og hoppet inn i bikinien og la oss til rette i sanden. Etter noen timer der gikk vi tilbake til teltene, og der satt en liten wallabie og spiste nektarinene vi hadde glemt igjen! Og mens vi stod å så på den, den var ikke redd for oss i det hele tatt, kom det enda en. Wallabier er utrolig mye finere enn kenguruer, de er mindre og har søtere ansikter. Uansett fant vi fort ut at vi ikke vil ha de for nærme, siden de har en tendens til å lage mye rot, og spise alt de kommer over av mat, så vi pakket vekk alt vi kunne og gav de ingen mat. Så kjørte vi tilbake til nasjonalparken vi opprinnelig skulle campe i for å gå på noen kortere spaserturer med flotte utsikter som vi ble anbefalt. Det var fine turer, selvom de var ganske korte. Fikk noen fine bilder utav det ihvertfall. I morgen skal vi gå ganske mye lenger på en tur rundt Wineglass Bay.
Okei, wallabiene har offisielt blitt et aldri så lite irritasjonsmoment. De er overalt og de fins ikke redd for oss. Jeg måtte jage vekk en wallabie med en pinne i går kveld! Vi hadde to søpleposer som hadde matavfall i seg, men vi ville ikke putte de i bilen fordi de stinka, derfor var løsningen å putte de på biltaket så ikke wallabiene fikk tak i den. Men senere den kvelden, etter vi hadde lagt oss, prata jeg og Saskia om det, og fant ut at det var mulig wallabiene kom til å skrape opp hele bilen i forsøket på å få tak i det ekle søppelet. Så da måtte jeg ut i mørket med wallabier overalt og flytte søppelet til et tre. I morges når vi våkna var posen revet opp og søppelet lå strødd overalt. Hersens krek. Vel, i dag skulle vi til Wineglass Bay, og for å komme dit måtte vi gå opp et helt fjell, og så ned igjen. Vi holdt på å stryke med alle som en, svette og møkkete kom vi fram til stranda. Og det var bare en vanlig strand. Litt skuffende, men vi fikk hvertfall en god treningstur utav det! Etterpå måtte vi jo tilbake opp fjellet og ned igjen på andre siden, og alt dette i 26 varmegrader. Heldigvis (!) var det ikke solskinn i dag. Etter denne turen dro vi på et supermarked og kjøpte litt frukt før vi kjørte til en annen strand (uten fjellklatring) og badet (for vaskinga sin skyld, siden det er bikkjekaldt i vannet her) og solte oss. På ettermiddagen følte vi ikke for å lage mat selv på stormkjøkkenet, så vi spiste på et gatekjøkken i dag. Syns vi fortjener det, uansett hvor dårlige campere vi er. Om kveldene sitter vi i bilen og leser en bok eller prater, rett og slett fordi det er så kaldt ute, og det er mygg. Må forresten nevne at vi alle er grisemøkkete, vi har enda ikke fått dusja på turen vår. I morgen går turen videre til Mount Field, hvor vi skal se litt av hvert!
I dag forlot vi Friendly Beaches og Coles Bay for å snu nesa mot Mount Field National Park, som ligger sørvest i Tasmania, rett under Cradle Mountain. Dette var en ganske lang kjøretur, men på veien fikk vi to gode overraskelser! Vi hadde nemlig dekning for første gang på fem dager, pluss vi fant en STOR Woolworths, noe som kan tilsvare en billigere Ica Maxi. Det var første gang vi hadde så godt utvalg på lenge! Alle “byene” langs østkysten er knøttsmå, og hovedveien går rett gjennom de. Om du ikke følger med så har du kjørt forbi hele byen på et minutt. Uansett, så kom vi fram til campingplassen oppe i fjellet etterhvert, og her fikk vi enda en god overraskelse. DUSJ! Gratis tilogmed! Så da skulle vi bli rene igjen vi også. Når vi hadde slått opp teltene og fått alt i stand dro vi for å ta en titt på det berømte fossefallet Russel Falls. Vi gikk en vei vi trodde skulle være ganske kort og enkel, men så viste det seg at vi gikk rundt hele skogen før vi faktisk gikk inn i den, og vi brukte muligens litt under en time på å komme fram til fossen, en tur som i utgangspunktet skal ta ti minutter, om du velger riktig tursti vel og merke. Russel Falls var ikke så imponerende som på bildene fordi den ikke hadde nok vann akkurat nå, men kan godt tenke meg at det er temmelig flott foss. Til middag lagde vi kyllingsalat i dag, sunne campere som vi er, og etter middag dro vi for å se på enda en foss. For å komme ditt måtte vi gå ned en million trapper, og for å komme tilbake måtte man logisk nok klatre opp de trappene igjen. Ganske slitsomt. Etter mørket la seg over Mount Field gikk vi tilbake til stien som ledet til Russel Falls for å se på glødende larver i skogen. Overalt spretter det possums (store rotter på størrelse med en tjukk katt) ut av buskene, og tasmanske pedimelons (ser ut som en blanding av wallabie, possum, kanin og rotte) lusker også rundt på leting etter mat. Dette gjorde oss en smule nervøse når vi gikk gjennom bekmørket i en skog i Tasmania, så vi ville faktisk ikke gå lenger når vi enda ikke hatt sett noen glødende larver innen fem minutter. Så støtte vi på et franskt par som også skulle finne larvene, og da fulgte vi bare etter de. Latterlig hvor mye tryggere det føltes å bare ha en spinkel franskmann i følget våres, vi kunne banka flere possums enn han kunne. Fikk ihvertfall sett de glødende larvene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar